Bragdøya

Når Henrik Arnold Wergeland mange år etter at han hadde forlatt Kristiansand i skuespillet Den indiske Cholera (1835) lar de to elskede slå seg ned på en øy ute i havet for der å skape seg et lite utopisk ideelt samfunn, kan man godt gjette på at han tenkte på sine første ni år som barn om somrene på Bragdøya. Der rett utenfor byen hadde familien skapt et lite sommerparadis der de kunne komme bort fra byens ståkete og kanskje skremmende byliv med karantenestasjonen rett utenfor stuedøren og masse sjølfolk rekende omkring.

På Henriks tid var det en onkel som eide landstedet, men øya var kjøpt og huset bygd av bestefaren Henrik Arnold Thaulow, en reisende eventyrskikkelse, som hadde tjent kongen og utenrikstjenesten som oversetter og kunstrådgiver. Til belønning fikk han byens og stiftets mest innbringende embete, By- og Rådstueskriver i Kristiansand, blant annet med inntekter fra kaperfarten. I 1768 kjøpte han hele Bragdøya og noen år etter bygde han et sommersted der. Den gang var det byens første. Vi vet ikke nøyaktig hvordan det opprinnelige huset så ut, men en regner med at det var omtrent som dagens, blant annet med det noe sjeldne stående panel. Etter datidens standard må det ha virket blendende med en stor sal i annen etasje og doble dører som kunne slås opp ut til hagen. Huset var en av mange lystgårder som ble anlagt i en bue rundt byen (Andøen, Kjos, Myren, Gimle, Jegersberg, Boen osv.) Ikke langt unna holdt vennefamilien Isaachsen til på Kjos, og i byen bodde en annen venn Bernt Holm på Gimle.

Naturen som foredler

Sommerstedet og Bragdøya forente på samme måte som så mye annet av det familien sto for romantisk naturopplevelse og opplysningsarbeide. Det er ikke vanskelig å finne igjen mange av Nicolais idealer fra Henrikopedien (lærebok i oppdragelse av guttebarn) i livet på Bragdøya. Rousseau var svært opptatt av begrepet ”perfectibilité” – fullkommengjøring -. Idealet var naturmennesket i frihet og naturlighet. Det var på denne tiden uttrykket ”den edle ville” oppsto. Denne personen vandrer omkring og gjør ingen fortred. Han og hun var selvhjulpen og levde med målet for sitt liv innenfor seg selv. Slik har det oppstått mange myter om Henriks rousseauske, frie barneoppdragelse her på Bragdøya. Den mest poulære er at han som ung gutt likte å sjokkere de finere fruer fra byen ved å overraske dem som naken ung faun hoppende ned fra trærne. Uansett sannhetsgehalten i slike fortellinger, er det klart at Bragdøya må ha vært et ønskested. Ikke bare for naturutfoldelse, båtliv og badeliv. Her ble det drevet gårdsdrift, her kunne barna fiske og floraen var rik. Og i motsetning til Rousseau mente ikke familien at kulturen fordervet. Huset med den store sal i annen etasje og den lille scene i trappehuset ga både voksne og barn store utfoldelsesmuligheter. Bragdøya og Thaulows hus ble et kultursenter for byens kondisjonerte. Det var Henrik og Camillas morfar som hadde stiftet det første Dramatiske Selskap i byen. Dette ble revitalisert i 1805 med over hundre betalende medlemmer, slik at teater og dramatiseringer i alle fasonger må ha vært en viktig del av byens sosiale liv blant de velstående. Henrik som skrev en rekke ungdomsfarser og allerede som liten gutt skrev til sin far om å få lov til å besøke teateret, kan godt ha debutert som dramatiker i trappehuset på Bragdøya.

Opprinnelig var det også en hage rundt huset, den er dessverre borte i dag. Bragdøya forble i Thaulowfamiliens eie fram til 1832, men inntil da var den et naturlig samlingssted for en respektabel og stor familie.