Havna og karantenestasjonen

Svært mye av det Henrik Wergeland har skrevet er knyttet til kystkulturen og havet. Det er vanskelig å tenke seg at dette ikke skyldes hans oppvekst de ni første årene i en av Norges viktigste sjøfartsbyer. Da Henrik Wergeland stabbet rundt som toåring var det 194 fartøyer som var hjemmehørende i Kristiansand med et mannskap på over 1000 mann og byen var et sentrum i Nord-Europa for frakten mellom Nordsjøen og Østersjøen.

Byen var også landets fremste transitthavn, og mottok det meste av importen av vin, brennevin, frukt, kaffe, sukker, salt og tekstiler. – For Kristiansand var det første sted i Norge der skipsfarten fra det kontinentale Europa og fra Middelhavet kunne gå inn og losse transittlast til hele landet, ja også last som skulle videre til København, Sverige Finland og Østersjøområdet. Eksportprodukter var i perioden 1801- 1808 ifølge Nicolai Wergelands Christiansands beskrivelse for Christiansands Tollsted: Trelast og tømmer, jern, saltet fisk, levende hummer, klippfisk og tørrfisk. Fordi byen var den ”første norske havn” på mange handelsruter, var den også særdeles gunstig stilt i forhold til å motta internasjonale nyheter, kulturimpulser og økonomisk informasjon, og kunnskap om moter og trender i utlandet. Handels- og rederfamiliene i byen holdt internasjonale aviser, trolig også flere av byens høyere offiserer og embetsmenn. Ingen steder i Norge kom internasjonale nyheter så raskt og i så stort omfang som til de to strandgatene i Kristiansand. Herfra spredte de seg raskt oppover i byen.

De fleste som arbeidet og vanket langs kaiene, må ha hørt tysk, nederlandsk og dansk nesten daglig. Ja, svært mange av byens innbyggere var en del av den maritime kulturen med internasjonale erfaringer.

De gamle bryggene, pakkhusene og strandlinjene er nesten helt borte, med unntak av et par sjøhus i Østerhavna, som følge av bybranner, renovering og storstilt havneutbygging i Vesterhavna. I Gravane kan vi se Hegermannsgården fra slutten 1700-tallet. Men selve den åpne og rommelige havna, med sin toveis innseiling ligger der fortsatt og kan gi inntrykk av hvor sentral havna var i byens liv.

Karantenestasjonen

En viktig internasjonal institusjon i byen på denne tiden var den internasjonale karantenestasjonen på Odderøya, der skip kunne holde karantene i tider med internasjonale epidemier i omløp, og få det viktige karantenepasset ”Praktika”, som gav dem direkte tilgang til å legger til land i alle Europas havnebyer. De fleste skutene som lå i karentene ved Odderøya i årene 1800 – 1818 kom fra utenlandske havner, men disse havnene var ikke fremmede for mange av Kristiansands sjøfolk. For dem var Göteborg, København, Hamburg, Edinburgh og Newcastle like nærme som Bergen, mye nærmere enn Trondheim, og ofte mye raskere å nå enn om en måtte krysse opp Oslofjorden med ei tung skute på ugunstig vind. Også Riga, Amsterdam, Le Havre, Malaga, Marseille, Southampton, London, Liverpool, Baltimore, New York, Boston, New Orleans, St. Croix og Havana fikk hyppige besøk av skuter fra Kristiansand og de andre sjøfartsbyene langs Sørlandskysten. Henriks drama Den indiske kolera fra 1834 er sikkert inspirert av daglige opplevelser fra barndommen med skip i karantene utenfor stuedøren og utsikt til Kolerakirkegården på vei ut til Bragdøya.

Karantenestasjonens lasaretter, karantenemuren og selve Hullet, der skipene ble lagt i karantene, kan fremdeles sees fra hele havna, oppe på Odderøyaknatten. En kan gå tur i området rundt stasjonen.

Kilder: May-Brith Ohman Nielsen og Nicolai Wergelands "Christiansands Beskrivelse"