Faren: Nicolai Wergeland (1780-1848)

Rett ved Wergelandsparken ligger det to bygninger som hver på sitt vis peker på Nikolai Wergelands betydning i Kristiansand og for Henrik: Domkirken og Katedralskolen. Som far så sønn. Nikolai var like mye pedagog som prest, akkurat som sønnen. Han ville at religionen skulle oppdra og danne, skape bedre mennesker, liksom skolen skulle være med på å skape et bedre samfunn.

Det første brevet vi kjenner som Henrik skrev til sin far lyder slik:

Gode Fader, maa jeg heller komme ind i Rauns Skole. Jeg længes inderlig efter at see dig igjen. Gode Fader, vil du unde mig at komme paa Comedie.” (Kristiansand, april-mai 1814)

Dette brevet må være skrevet mens Nicolai Wergeland var på Eidsvoll for å skrive Grunnloven, det viser at Henrik var svært avhengig av farens vurderinger og han trengte hans tillatelse; men det viser også at Henrik var en alminnelig gutt med lyst på sirkus og underholdning.

Faren

Nikolai Wergeland (døpt Niels Vergeland, 1780-1848) arbeidet seg opp fra fattige kår til å bli en av Norges viktigste personer. Og hans viktigste år både sosialt og når det gjelder innflytelse var nettopp årene i Kristiansand. Han var utdannet prest og adjunkt i skolen. Ved en tilfeldighet kom han til Kristiansand der han fikk jobb på Katedralskolen og samtidig forlovet seg med datteren til byskriveren, den vakre Alette Thaulow. Han ble en aktiv deltaker I det Dramatiske Selskab, et samlingssted for byens bedrestilte kulturelite.

Nicolai Wergeland så at Norge manglet to nødvendige statsinstitusjoner: Eget universitet og eget storting og styringsverk. I 1811 fikk vi universitetet ikke minst påskyndet av Nicolai Wergelands store, prisbelønte skrift Mnemosyne (476 sider) der han hevdet at et universitet ville gi landet en ny selvbevissthet og blomstring. Han ble valgt som representant fra Kristiansand til Eidsvollsforsamlingen der han spilte en viktig rolle som medlem av Konstitusjonskomiteen. Han var godt oppdatert på den franske revolusjonens idealer gjennom sin venn konsul Isaksen fra Kjos rett utenfor byen. Det var han som foreslo navnet Storting på nasjonalforsamlingen.

Oppdragelse

Nicolai Wergeland forsto at arbeidet med å skape en verden med bedre og lykkeligere mennesker måtte starte ved fødselen. Han var påvirket av Rousseaus tanker om å stimulere barnets egen virksomhet og selvopplevelse. Da Henrik ble født, sannsynligvis hjemme i Dronningens gate, forsøkte han å omsette disse ideene om praktisk barneoppdragelse i en liten bok han kalte ”Hendricopoedie”. Der lyder det blant annet:

”Opdrag ikke den Lille til Ammestuen og Sophaen, men til verden.”

Vi vet ikke hvor store friheter Henrik fikk som gutt i Kristiansand, men flere beretninger fra den selvbiografiske Hassel- Nødder, der han vandrer fritt rundt på egenhånd, tyder på at den var ganske stor. Uansett er det mye som tyder på at Nicolai Wergeland tidlig hadde høye tanker om sin sønn. Da sønnen ikke engang var fem år, skrev faren:

”Henrik har fra sin Fødsel af været en vakker Gut. Han skjønnede meget tidlig. Røbede tidlig en stor Hukommelse, og fatter let.”

Det er ikke urimelig å tenke seg at Nicolai Wergeland diktet inn mange av sine egne høye ambisjoner i sin eldstefødte sønn. Den store nærheten mellom far og sønn gjorde seg gjeldende ikke bare privat, men også offentlig. Alt tyder derfor på at forholdet mellom far og sønn var en svært viktig del av Henriks liv helt til siste slutt, det er rørende å lese brevvekslingen dem imellom i de månedene Henrik lå på dødsleiet.