Posebyen - restene av Wergelandenes Kristiansand

Dersom vi vil forsøke å oppleve hvordan det var å leve i Kristiansand på Wergelandsfamiliens tid, skal vi bare gå til Posebyen. Dette er den eldste og best bevarte delen av byens sentrum. Her fant du på 1800-tallet en blanding av boliger, små verksteder og forretninger som skapte et levende miljø.

Fysisk besto Kristiansand av en administrativ renessanseby med parallelle rettvinklede gater i to retninger som Christian IV anla i 1641. I denne Kvadraturen var det 9 rader med kvartaler mellom Østerhavna og Baneheias fjellknatter i nordvest og 6 rader med kvartaler mellom Vesterhavna og elva Otra i nordøst, totalt 54 kvartaler. Gatene i denne byen var usedvanlig brede i forhold til andre av tidens byer, og særlig i forhold til alle de selvgrodde byene og bydelene i Norge og Europa i samtiden. Posebyen avgrenses i vest av Festningsgaten og i øst av Elvegaten. I sør strekker bydelen seg ned mot Tollbodgaten og i nord mot Tordenskjoldsgate.

Med ytterst få unntak var alle byens hus bygget i tre og lå i kvartalsstrukturen med langsiden mot gaten, og med mønet i gateretningen. De fleste hus i byen var bare en eller halvannen etasje høye og ikke store. Vil du se et typisk hus fra den gang skal du gå til Kronprinsensgt. 59, der ligger musikkløytnant Bentsens hus. Huset er trolig bygget i 1820-årene, og det skal bli museum. Tidligere kunne så mange som 40 mennesker bo i dette huset, inkludert 15 soldater på loftet. Inne i gården er det to hestestaller, redskapsbod, høyloft, tosterers utedo, vedskjul og hønsehus.

Hele den sørøstre del av byen ble lagt i aske under den store bybrannen i 1892, da en ny murby ble reist på ruinene, Posebyen er det som sto igjen. Opprinnelsen til navnet Posebyen er noe uklart. En forklaring er at det stammer fra det franske ”repos” som betyr hvilested. Dette fordi innbyggerne av denne delen av byen hadde gode inntekter ved å losjere soldater fra festningene.

Inni kvartalene var det mye åpent rom, men en kunne også finne mange, staller, hønsehus, fjøs og grisebinger, for det ble holdt et stort antall husdyr inne i selve byen. Sommerstid beitet disse i Baneheia og på løkkene på Grim, nord for byen. En del eiendommer hadde også fine byhager med trær og blomster bak husene mot gata. I Posebyen var det mange forretninger og verksteder. I Skippergaten var det høker-kramboder, skjenkestuer og et lite sykehus. Nederst i kvartalet mot Elvegaten bodde verftstømmermenn i nesten alle hus. De fleste forsørgere i Posebyen var vanlige arbeidsfolk og håndverkere. Det fantes imidlertid også andre som fattigforstander Heide (i Gyldenløvesgate), som bar parykk og store ”fadermordere”. Håndverksbedrifter var det mange av: Salmakere, hjulmakere og seilmakerverksted, skomakere og snekkerverksteder, smier og mer.

Selv om byens design og gatemønster gjorde at sol, lys og frisk luft var rimelig likelig fordelt mellom kristiansanderne i ulike deler av byen, så hadde byen likevel en tydelig sosial struktur og differensiering: De fleste embetsmenn og høyere offiserer hadde sine boliger i Østerhavnen og langs Østre Standgate; byens redere og store handelsfamilier hadde sine boliger, forretninger, pakkhus og brygger i Vesterhavnen. Håndverkerne og skipperne bodde i de midtre delene av kvadraturen, mens arbeidere, tjenestefolk, dagarbeidere, sjøfolk og de fleste fattiglemmene altså bodde i Posebyen.

Kilde: May-Brith Ohman Nielsen og heftet Posebyen i Kristiansand, utgitt av Kristiansand kommune, fortalt av Astrid Daatland og Johan Lauen.