Der er Slægtskab mellem Sjelen og Stjernerne.

Se flere sitater

Wergeland var hele sitt liv opptatt av folkeopplysning. Folkeopplysning skulle heve alle, men særlig den norske bonde, opp til den plass han fortjente, og gi Norge som nasjon den verdighet og trygghet landet trengte for å stå imot press fra andre nasjoner. Bøker og boksamlinger var for Wergeland det fremste middel for folkeopplysning, og dette argumenterte han sterkt for i de heftene han ga ut under fellestittelen For Almuen.

I første halvdel av 1800-tallet ble det i Norge opprettet sogneselskap som skulle arbeide for å spre kultur og opplysning i prestegjeldene. I tilknytning til sogneselskapene ble det ofte opprettet boksamlinger.
Da Wergeland i 1830 ble teologisk kandidat, 21 år gammel, ønsket han å bruke sine krefter i arbeidet for folkeopplysning i landet. Særlig ville han arbeide for å opprette boksamlinger rundt omkring i Norge. På Wergelands tid ble slike boksamlinger kalt folkeboksamlinger eller almueboksamlinger.
Wergeland meldte seg derfor inn i det reorganiserte Selskabet for Norges Vel, som vel kunne betraktes som et sogneselskap for hele landet. Han ville benytte Selskabet som en plattform for arbeidet med folkeopplysning og boksamlinger.
Forslag til lover og egnede bøker
Wergeland skrev 23. januar 1830 et brev til Selskabet og ba om deres støtte i arbeidet for å stifte almueboksamlinger. Han kom også med et utkast til lover for almueboksamlinger og en fortegnelse over bøker som kunne være egnet for slike boksamlinger.
Rundt i landet for å bygge opp boksamlinger
Wergeland fremla også i brevet sine planer for det videre arbeid med å bygge opp boksamlinger i det ganske land. Selv ønsket han å foreta reiser rundt i landet for å knytte forbindelse med prestene i distriktet. Han ønsket å få prestene med i arbeidet for å spre opplysning dit hvor det bodde folk i Norge på den tiden – nemlig på landet. Fra 1829 hadde Wergeland selv samlet inn bøker fra venner og bekjente med tanke på å opprette en boksamling i Eidsvoll. Tidlig i 1830 ble boksamlingen åpnet for publikum i prestegården. Med erfaring fra eget arbeid kunne Wergeland gi både råd og tips om hvordan slike boksamlinger kunne ordnes.
Selv tenkte Wergeland å begynne med en reise til Romerike og Toten, for å fortsette ”ikke blot til Glommen … men ind i de dybe Dale”, som Setesdal. Han så for seg at han reiste helt ned til Lindesnes og opp til Dovre. På Sørlandet kunne han knytte sitt arbeid for folkeopplysning opp til den innsats biskop Hansen hadde gjort for lesesirkler og boksamlinger i Kristiansands stift omkring år 1800.
Reisene tok tid
Omkring 1830 måtte man bruke mange måneder på en slik reise som Wergeland foreslo. At det var strevsomt å reise rundt i Norge erfarte Wergeland selv da han dro rundt i østlandsbygdene og argumenterte for å opprette boksamlinger. I 1832 tok det ham en hel sommer å reise opp Gudbrandsdalen, over fjellet til Sogn og med båt langs hele kysten tilbake til Kristiania.
For Almuen, Første Hefte
Selskabet gikk inn på Wergelands planer og trykket hans brev og forslag som første hefte av For Almuen, mars–april 1830. For Almuen var Wergelands navn på en serie med skrifter han forfattet med tanke på å opplyse den vanlige mann og kvinne i Norge.

For Almuen. Første Hefte. Forfattet af Henrik Wergeland (Forsiden) For Almuen. Første Hefte. Forfattet af Henrik Wergeland (Innholdsfortegnelsen)

For Almuen. Første Hefte. Forfattet af Henrik Wergeland (Forsiden og innholdssiden)
Utgivet af Det Kongl. Selskab for Norges Vel, 1830
Eier: Nasjonalbiblioteket
Wergelands programerklæring for sitt folkeopplysningsarbeid ble trykt i dette første heftet av For Almuen:
”OPMUNTRING TIL ALMUEN
at sørge for sin Oplysning især ved gode Bøgers Læsning, og til at sætte sig istand hertil ved at fremme og benytte Almue-Bogsamlinger.”
Videre sier Wergeland at almuen kan skaffe seg informasjon og opplysning ved å lese gode bøker. Gode bøker skal finnes i de folkeboksamlinger som nå skal bygges opp i det ganske land. Boksamlingene vil bli særlig viktige for alle mennesker som bor på landet – den norske bonde og den norske bondekone. Det er ikke slik at den norske bonde er doven, men alle har jo ledige timer. Og da kan han lære noe nytt.
Det finnes, med Wergelands ord:
”… endnu Mennesker, der indskrænke deres hele Viden alene til hvorledes en Ploug styres, en Skoe syes o. s. v.; ….
Skuer med Medynk disse Mange, som, skjøndt voxne Mænd og Qvinder, yde det elendige Syn, at de, naar de see noget Nyt, troe, at deres Syn forblindes; som, naar de skulle regne sammen 5 og 6, tælle paa Knapperne og komme i Vilderede, hvis der mangler en; som, naar de læse, flytte Fingeren i Bogen saa besværligen, som lettede de Stene bort for hvert Bogstav …”
Men, sier Wergeland, hvis den norske kvinne og mann ville bruke ledige timer til å lese og skaffe seg opplysning, ville nordmannen kunne:
”… lære at føre din Ploug med Stolthed; du skal gaae som oplyst fri Mand bag den, ikke som tanketom, sløv Mørkets Træl, der ei veed mere end at kaste Havre i en Fure, og at harve den til”.
Og en slik lærdom vil, ifølge Wergeland, føre ”til at [man] blive Mennesker i en ædlere Betydning end som blotte Arbeidere. Denne Leilighed gives Eder ved at meddele Eder gode Bøger”.
Og her var den beste grunn til å arbeide for å opprette folkeboksamlinger og for å benytte boksamlingene.
Alle trenger å lære noe
For Wergeland var tanken på at mennesker skulle leve hele livet uten å lære noe, en vederstyggelighet. Alle mennesker trengte:
– å lære hvordan jorden kunne forbedres og å drive et godt jordbruk;
– å vite hvordan andre mennesker lever;
– å lære at ikke alle stener er gråsten, men at det finnes forskjellige slags bergarter;
– å lære om andre folks skikker;
– å lære om historie, både eget lands og andre;
– å lære om sykdommer og hvordan de kan helbredes.
Dette var emner Wergeland behandlet i de neste heftene av For Almuen. Annet hefte var viet etablering av sogneselskap, det tredje heftet omhandlet kunnskaper som kunne være nyttige for den norske bonde, fjerde hefte var en Læsebog for den lærelystne tilvoxende Ungdom, femte hefte ga til beste levneds- og velferdsvisdom, sjette hefte tok for seg katekismen, og Wergelands Norges Historie utgjorde det syvende heftet.
Et selvstendig Norge krever mennesker interessert i kunnskap
Oppfordringen til Wergeland var nærmest:
Les, lær og arbeid for å bli en del av den verden Norge er en del av. Nå er Norge blitt selvstendig og alle må være interessert i å skaffe seg kunnskap. Den som ikke benytter seg av bøker for å lære, han er ikke skapt til å være en fri nordmann, men må fortsette å være trell. Eller som han sier det på slutten av første hefte av For Almuen:
”... thi I gaae da ikke ligesaa dumme i denne, i Eders Grav, som I stege af Eders
Vugge, men meget klogere, meget bedre.”
Hvis folk arbeider for å bli bedre mennesker og foredle sin smak, vil det bli mindre fristende å spille kort og oppsøke vertshus og kaste vekk tiden på et ørkesløst liv. Dette er også viktig for kvinnene, ved å lese vil de lære mer enn å spinne tøy og koke mat; de vil forstå bedre at enkle klær og god oppførsel er viktig for å gi andre et godt inntrykk. Eller som han sier selv:
”... at Tarvelighed, at alvorlig Sædelighed i tarveligt Klædebon, er den Dyd, som det anstaaer Norske Qvinder at øve og at vise! -- at der ingen Ære er i at efterligne Fornemmeres og Rigeres Daarskaber og Forfængelighed!”
Wergeland var opptatt av folkeopplysningsarbeidet hele livet
Både i skrift, tale og organisasjon virket Wergeland for å realisere sin idé. Han skrev om saken i Folkebladet, han påvirket venner og bekjente på landet til å arbeide for slike boksamlinger, og han samlet selv inn bøker. På den lange reisen han foretok i 1832 over fjellet og helt til Sogn, agiterte han sterkt i alle prestegjeld for etablering av boksamlinger. Hans arbeid bar frukter. Wergelands venn, presten Søren Dahl (Seip 1917, s. 30), skrev rosende at i hans bygd benyttet alle, både husmenn, tjenestegutter og til og med noen kvinner, seg av den nyopprettede boksamling.
Faren, Nicolai Wergeland, forteller at sønnen også opprettet boksamling for pasienter på Rikshospitalet og for folk som satt i fengsel. Og i 1842 åpnet Wergeland nok en boksamling for arbeiderklassen i sitt eget hjem i Grotten. Fra 100 bøker ble samlingen snart tredoblet. Innlegg han skrev i For Arbeidsklassen viser at han helt til det siste var opptatt av tanken om at alle skulle kunne skaffe seg lærdom ved hjelp av bøker, også de svakeste i samfunnet.
Hans ønske var at bøker skulle dale som ”en lysende Regn” ned på fattig og rik.
Henvisning:
Seip, Didrik Arup (1917). ”Henrik Wergelands arbeid for folkeoplysning”. S. 19-41. I: Fire foregangsmænd : Peder Hansen, Henrik Wergeland, Eilert Sundt, H. Tambs Lyche. Kristiania, Cammermeyer. 71 s. (Norsk bibliotekforenings smaaskrifter ; nr 3)
Elisabeth Eide, dr.philos. (UiO 1986) med avhandlingen China’s Ibsen. From Ibsen to Ibsenism. Fra 1968 ansatt ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Fagreferent i kinesisk 1973–1990, avdelingsleder 1991–2003. Fra 2005 bokhistoriker ved Nasjonalbiblioteket.

Elisabeth Eide, 12. april 2008 | Skriv ut siden